Alene med pulk i Jotunheimen

På Grønland var vi fire jenter som var på tur sammen. Fra Sota Sæter til Haukeliseter var vi tre jenter på tur. Da vi gikk Svalbard på langs var vi to jenter. Alene på tur over flere dager hadde jeg aldri vært før, og det var vel egentlig bare én måte å finne det ut på…

Hatet det! To dager på tur alene og jeg følte meg ensom. Selvom Leia, min Australske Gjeterhund på litt over ett år, alltid er godt selskap å ha med på tur. Mangelen på noen å snakke med om de gode øyeblikkene, solen som varmet på kinnene, den fraværende vinden, den knallblå himmelen og den nydelige utsikten. Mangelen på noen å smile til av inntrykkene, og mangelen på noen å le sammen med. Dekning på mobilen hadde jeg heller ikke. Uansett hadde de blå kalde gradene på ned mot -22 tatt knekken på batteriet for lengst. Der satt jeg alene..

Digget det! Etter tre dager var jeg fortsatt alene, men på en helt annen måte. Solen varmet fortsatt på kinnene, den fraværende vinden var fortsatt fraværende, og den knallblå himmelen var fortsatt tilstede. Men jeg smilte og lo for meg selv. Noen ganger høyt, andre ganger bare som lett humring med et glis i trynet. Det var jo verdens nydeligste dag, og jeg kunne gjøre akkurat det som falt meg inn. Akkurat det som jeg hadde lyst å gjøre i det øyeblikket. Helt uavhengig av tid, strekning og mål. Jeg fant ut at akkurat denne turen skulle være annerledes enn de tidligere turene.

Turen skulle handle om å bare være

• 03/04/2018
• Alle innlegg, Pulk, Vinter
• Legg igjen en kommentar